Denne artikkelen ble først publisert i Idrottsjuridisk Skriftserie nr. 25 – Artikkelsamling 2020, i redigert av Svensk Idrottsjuridisk Förening ved Krister Malmsten. Artikkelsamlingen kan kjøpes her.
1. Bakgrunn
Som følge av Covid-19 iverksatte Norges regjering i mars 2020 «de mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid»[1]. Lignende tiltak ble iverksatt av myndigheter verden over, tiltak som også har rammet fotballen. Utbruddet av Covid-19 tvang de aller fleste av verdens nasjonale og internasjonale fotballforbund til å begrense fotballaktiviteter i stor grad. Alle internasjonale konkurranser og de fleste nasjonale konkurranser ble utsatt eller kansellert, mens strenge smitteverntiltak gjorde det vanskelig å organisere normale treninger. I Norge fattet myndighetene et vedtak om forbud mot idrettsarrangementer og organisert idrettsaktivitet både innendørs og utendørs. Som en direkte konsekvens av at det ikke var tillatt med organisert idrett, opplyste en rekke norske fotballklubber at de permitterte hele eller deler av spillerstallen. Spillerkontrakter i andre land ble også påvirket av beslutninger hjemlet i nasjonal arbeidsrett, bl.a. iverksatte klubber i Belgia[2] og i Australia[3] lignende tiltak i henhold til nasjonal arbeidsrett som påvirket arbeidsforholdet mellom klubber og spillere. Enkelte klubber har gått lenger, bl.a. i Sveits, der klubben FC Sion angivelig sa opp arbeidsforholdene til ni spillere som en konsekvens av at de ikke godtok lønnskutt som følge av Covid-19[4]. I Tyrkia terminerte Liverpool-keeper Loris Karius sin låneavtale med klubben Besiktas som følge av manglende lønnsutbetalinger knyttet til Covid-19[5]. Det er grunn til å tro at Covid-19 og dets påvirkning på fotballen gjennom strenge smitteverntiltak vil medføre en oppblomstring av tvister mellom klubber og fotballspillere.
2. Tvisteløsning og FIFAs kompetanse
Hvilken domstol eller voldgiftsdomstol som er kompetent til å behandle tvister med utspring i en fotballspillers kontrakt med en fotballklubb, vil i stor grad være avhengig av spillerens nasjonalitet. I Norge vil alle spillere ansatt av norske klubber kunne prøve en tvist for de ordinære domstolene. Dette gjelder trolig selv om de i arbeidsavtalen har avtalt at en tvist skal avgjøres ved voldgift, da arbeidsmiljøloven (aml.) ikke åpner for at arbeidstakere kan inngå bindende voldgiftsavtale før tvisten har oppstått. Unntak er kun gitt for virksomhetens øverste leder, jf. aml. § 15-16. Dette stiller seg annerledes for klubbene, som vil være bundet av en forhåndsavtale om voldgift, da arbeidsmiljøloven kun er ufravikelig til ugunst for arbeidstaker. Etter at tvisten er oppstått kan derimot spilleren velge å godta at tvisten skal løses ved voldgift.
Uavhengig av nasjonal lovgivning vil en spiller med samme nasjonalitet som klubben spilleren har kontrakt med kunne prøve en tvist for nasjonale domstoler eller voldgiftsdomstoler, mens en spiller med en annen nasjonalitet enn klubben spilleren har kontrakt med i utgangspunktet vil kunne fremme en tvist for FIFAs domsorganer. Rammene for hvilke saker FIFAs domsorganer er kompetente til å høre, er regulert i Regulations on the status and transfer of players (RSTP), art. 22:
”Without prejudice to the right of any player or club to seek redress before a civil court for employment-related disputes, FIFA is competent to hear:
b) employment-related disputes between a club and a player of an international dimension, unless an independent arbitration tribunal guaranteeing fair proceedings and respecting the principle of equal representation of players and clubs has been established at national level within the framework of the association and/or a collective bargaining agreement”
FIFAs domsorganer vil altså kunne høre tvister med en internasjonal dimensjon, herunder tvister der spilleren har en annen nasjonalitet enn den aktuelle klubben, med mindre det foreligger en uavhengig nasjonal voldgiftsdomstol som sikrer en rettferdig behandling og er satt sammen av voldgiftsdommere som i like stor grad representerer spillere som klubber. I 2005 publiserte FIFA rundskriv 1010[6] der kravene til nasjonale voldgiftsdomstoler presiseres noe, men det er fremdeles uklart om Fotballens Voldgiftsordning, NFFs nasjonale voldgiftsdomstol, oppfyller FIFAs krav. Dette er noe som må vurderes av FIFAs domsorganer i en konkret sak, dersom en av partene anfører at saken bør behandles av den nasjonale voldgiftsdomstolen.
Enhver beslutning vedtatt av FIFAs domsorganer er underlagt ankerett til Idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport, CAS), jf. Art 63 i FIFAs statutter. Etter NFFs lov § 13-13 følger det derimot at en dom fra Fotballens Voldgiftsordning er endelig, og en beslutning fra Fotballens Voldgiftsordning kan derfor ikke ankes til CAS.
3. Kontraktsforholdet i en normalsituasjon
Dersom en norsk fotballklubb skal inngå en profesjonell kontrakt med en spiller, plikter den i henhold til NFFs overgangsreglement å benytte NFFs standardkontrakt for profesjonelle spillere. NFFs standardkontrakt tar utgangspunkt i overgangsbestemmelsene i RSTP som i korthet innebærer at spillere skal ha midlertidige kontrakter, og at dersom en spiller ønsker å bytte klubb/arbeidsgiver i kontraktsperioden, så er han avhengig av at de to involverte klubbene kommer til enighet om en overgang, typisk ved at den nye klubben betaler en overgangssum. FIFAs overgangsbestemmelser danner grunnlaget for kontraktsforholdet mellom klubb og spiller, og vil være sentrale i en kontraktstvist.
FIFAs overgangsreglement i sin nåværende form trådte i kraft i 2001, etter en avtale mellom FIFA, UEFA og EU. Bakteppet for denne avtalemodellen var Bosmandommen[7] avsagt av EU-domstolen i 1995. Saken omhandlet en spiller i en belgisk andredivisjonsklubb, som etter at kontrakten hans utløp ønsket en overgang til en fransk klubb. Hans belgiske klubb godtok ikke overgangssummen som den franske klubben tilbød, og nektet spilleren å forlate klubben. Bosmandommen stadfestet at en spiller har rett til fri overgang til en annen klubb i EØS-området når kontrakten er utgått. Dommen utfordret den spesielle ordningen med overgangssummer som fotballen i alle år hadde praktisert, der arbeidstakerens muligheter til å bytte arbeidsgiver var avhengig av samtykke fra eksisterende klubb. Dommen gjorde det nødvendig å etablere et system som regulerte i hvilken grad klubbene kunne kreve overgangssummer for spillerne. For FIFA var det viktig å opprettholde ordningen med overgangssummer, for å sikre at klubbene i visshet kan utdanne og trene spillere, vel vitende om at de ville kunne få en overgangssum dersom spilleren kom til enighet med en annen klubb. Etter flere års diskusjoner mellom EU, UEFA og FIFA, ble det oppnådd en avtale i mars 2001[8], der partene ble enige om sentrale prinsipper for overganger innen fotballen. Disse prinsippene ble deretter implementert i RSTP utgitt i juli samme år, og har gjennomgått noen endringer siden da, men hovedprinsippene er de samme.
Sentralt i den nevnte avtalen mellom EU, UEFA og FIFA og i RSTP er at det søkes å sikre en balanse i kontraktsforholdet mellom spiller og klubb. Partenes interesser beskyttes ved at en part som ensidig bryter med arbeidsavtalens innhold vil både risikere å måtte betale kontraktsmotparten en økonomisk kompensasjon og også å bli ilagt sportslige sanksjoner. Manglende lønnsutbetaling vil utgjøre et mislighold fra klubbens side iht. FIFAs bestemmelser, også i tilfeller der manglende lønnsutbetaling er knyttet til trenings- og/eller konkurranseforbud som en følge av Covid-19.
Muligheten til å si opp kontrakten for begge parter vil måtte vurderes konkret, ut fra om det foreligger berettiget årsak (just cause). Uttrykket berettiget årsak/just cause kan sammenlignes med kravet om at en oppsigelse av arbeidsforhold må ha saklig grunn etter arbeidsmiljøloven § 15-7. En viktig forskjell er at mens kravet om saklig grunn etter arbeidsmiljøloven vil kunne relateres til arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, viser praksis fra FIFAs voldgiftsdomstol (Dispute Resolution Chamber, DRC) og CAS at det kun vil foreligge just cause dersom kontraktsmotparten har misligholdt sine kontraktsforpliktelser, en forståelse som også er stadfestet i sveitsisk lov, ved Swiss Code of Obligations art. 337. Det vil altså ikke være anledning for en klubb til å si opp spillere grunnet forhold ved klubben, f.eks. sviktende økonomi, slik det ellers er mulighet for etter norsk arbeidsrett.
Følgene av å si opp en kontrakt vil avhenge av om det foreligger just cause. Utgangspunktet etter FIFAs overgangsreglement er at dersom det foreligger just cause for en oppsigelse så vil motparten være erstatningsansvarlig, mens dersom det ikke foreligger just cause så vil den som har sagt opp kontrakten være erstatningsansvarlig. I tillegg til at både spilleren og klubben kan ilegges erstatningsansvar overfor kontraktsmotparten kan det også ilegges sportslige sanksjoner.
4 Covid-19 og permittering av fotballspillere
I Norge har Covid-19 først og fremst påvirket arbeidsforhold mellom klubber og spillere gjennom permitteringer. Permittering er i korthet en midlertidig ordning der arbeidstaker pålegges arbeidsfritak og arbeidsgiver fritas for sin lønnsplikt. Arbeidsforholdet består og det forutsettes at arbeidsstans kun er midlertidig. I norsk rett finnes ingen lovregler som direkte regulerer adgangen til å permittere arbeidstakere. Derimot har domstolene gjennom flere avgjørelser lagt til grunn at det foreligger en ulovfestet adgang til å permittere arbeidstakere, forutsatt at det foreligger saklig grunn for permitteringene. Behovet for permittering må være knyttet til forhold ved selskapet eller arbeidssituasjonen, og årsaken må være av forbigående karakter.
Utover at permitteringsinstituttet gir arbeidsgiver en rett til å fatte en beslutning om midlertidig stans i arbeidsforholdet, er også arbeidstaker sikret visse rettigheter. Etter arbeidsmiljøloven § 15-3 (9) har arbeidstaker som er permittert rett til å si opp arbeidsforholdet med en oppsigelsesfrist på 14 dager. Hensynet bak bestemmelsen om 14 dagers oppsigelsesfrist for permitterte arbeidstakere går frem av forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. 11 (1987-88) s 33), der arbeidstakers rett til å ta seg annet arbeid står sentralt. Videre fremheves at «en ekstraordinær frigjøringsadgang for permitterte arbeidstakere er etter departementets syn et rimelig motstykke til den ekstraordinære adgang arbeidsgivere etter arbeidsmiljøloven § 59 har til å gå til oppsigelse med 14 dagers varsel ved uforutsette hendinger av force majeure-karakter». Det må kunne legges til grunn at arbeidsmarkedet for de fleste profesjonelle spillere i praksis er avgrenset til yrket som fotballspiller, og at dersom de skal kunne ta seg annet arbeid er de avhengige av å finne en annen klubb som arbeidsgiver. Etter fotballens regelverk er det en forutsetning for å kunne inngå et arbeidsforhold som fotballspiller med en annen klubb, at arbeidsavtalen med den første klubben er avsluttet.
Isolert sett vil permitteringsordningen etter norsk arbeidsrett trolig gi klubber rett til å permittere spillere som en følge av Covid-19, og på den måten stanse lønnsutbetalinger til de permitterte spillerne, samtidig som permitterte spillere har anledning til å si opp arbeidsforholdet med 14 dagers frist og i prinsippet ha anledning til å inngå et nytt arbeidsforhold med en annen arbeidsgiver/klubb etter utløpet av disse 14 dagene. Klubb og spillers rettigheter etter permitteringsordningen må dog vurderes opp mot fotballens regelverk og den spesielle ordningen med overgangssummer som praktiseres i fotballen, som hverken åpner for at klubb midlertidig kan beslutte å midlertidig stanse lønnsutbetalinger til spiller, eller for at en permittert spiller kan si opp arbeidsforholdet med 14 dagers frist. Slike permitteringsbestemmelser vil undergrave prinsippene RSTP er basert på, som kommer klart til uttrykk i avtalen mellom FIFA, UEFA og EU i 2001.
5. Covid-19 og konsekvenser for kontraktsforholdet
5.1 Kontraktsforholdet etter RSTP
Covid-19 kan tenkes å påvirke flere sider av et kontraktsforhold mellom klubb og spiller. For det første blir spillernes mulighet til å utføre sine kontraktsforpliktelser påvirket ved at de i en periode ikke vil kunne spille fotballkamper eller trene som normalt. Så lenge en spillers manglende deltagelse i kamper og trening skyldes pålegg fra offentlige myndigheter eller overordnet organisasjonsledd, herunder nasjonale fotballforbund eller idrettsforbund, vil manglende kontraktsoppfyllelse ikke medføre at spilleren har misligholdt kontrakten. Dersom manglende deltagelse i kamp eller trening skyldes spillerens egen vurdering av risikosituasjonen, etter at klubb, offentlige myndigheter og overordnet organisasjonsledd har åpnet for gjennomføring av kamp og trening, kan dette stille seg annerledes. Videre vil Covid-19 kunne påvirke klubbers økonomiske situasjon i en så stor grad at det går utover muligheten til å betale lønn, som må anses som klubbenes mest sentrale kontraktsforpliktelse. Manglende lønnsutbetaling vil utgjøre et mislighold fra klubbens side i henhold til FIFAs bestemmelser. Manglende lønnsutbetaling knyttet til trenings- og/eller konkurranseforbud som en følge av Covid-19 er ikke unntatt, og må følgelig også anses som mislighold. Hvorvidt et slikt mislighold er tilstrekkelig til at en spiller vil kunne si opp kontrakten med just cause må vurderes konkret.
5.2 FIFAs retningslinjer om de juridiske konsekvensene av Covid-19
Som et resultat av utfordringene fotball stod overfor på grunn av Covid-19, publiserte FIFA 7. april 2020 retningslinjer som adresserte de juridiske konsekvensene av Covid-19[9]. FIFAs retningslinjer tar for seg flere spørsmål, herunder overgangsvinduer, frigivelse av spillere til landslag, lån og håndhevelse av avgjørelser fra FIFAs disiplinære organer. Sentralt for denne artikkelens tema er hva retningslinjene sier om kontraktsforholdet mellom klubber og spillere, nærmere bestemt i hvilken grad retningslinjene kan og vil påvirke klubbenes og spillernes rettigheter og plikter i henhold til spillerkontraktene.
5.2.1 FIFAs vurdering av force majeure
Retningslinjene beskriver prosessen som førte til publisering av retningslinjene, som i korthet ble utarbeidet av the Bureau of the FIFA Council og en arbeidsgruppe som fikk mandat til å undersøke behovet for endringer i RSTP som en konsekvens av Covid-19. Retningslinjene sier at arbeidsgruppen anerkjente at den påvirkningen Covid-19 hadde på fotball var et tilfelle av force majeure, og at saker om force majeure etter RSTP art. 27 skal avgjøres av FIFA Council, hvis avgjørelser er endelige.
Force majeure som et juridisk begrep refererer i korthet til en høyere styrke og dekker ekstraordinære omstendigheter, som ikke er under menneskelig kontroll og ikke kan unngås. Eksempler på slike ekstraordinære hendelser er kriger, opptøyer og naturkatastrofer. FIFAs beslutning om at Covid-19 og dets påvirkning på fotball er et tilfelle av force majeure innebar at RSTP kunne endres eller fravikes som et resultat av Covid-19-situasjonen. I dette ligger at FIFA bl.a. ville kunne endre RSTP med hensyn til regulering av overgangsvinduer og frigivelse av spillere til landslag. Når det gjelder kontraktsforholdet mellom klubber og spillere, vil imidlertid FIFAs vurdering ikke ha noen direkte konsekvens. Hvorvidt Covid-19-situasjonen bør betraktes som force majeure i forholdet mellom en klubb og en spiller, vil måtte vurderes fra sak til sak, med tanke på de konkrete omstendighetene i den enkelte saken, uavhengig av FIFAs retningslinjer. Kun hvis det kan konstateres force majeure i det aktuelle tilfellet, kan dette få konsekvenser for partenes rettigheter og plikter.
5.2.2 FIFAs anbefalinger knyttet til spillerkontrakter
I retningslinjene adresserer FIFA to forhold knyttet til kontraktsforholdet mellom klubber og spillere som kan bli berørt av Covid-19-situasjonen; utløp av eksisterende avtaler/ikrafttredelse av nye avtaler, og avtaler som ikke kan gjennomføres slik partene opprinnelig hadde regnet med. FIFA understreker at retningslinjene skal betraktes som generelle og uforpliktende. Praksis fra CAS viser også at CAS i liten grad legger vekt på slike retningslinjer. Johan Lindholm har gått gjennom omfattende praksis fra CAS og konkluderer med at CAS normalt foretar en bred vurdering av hver enkelt sak, og ikke anser seg bundet av rundskriv, retningslinjer mv. publisert av internasjonale særforbund[10].
I retningslinjene vurderer FIFA først utfordringen knyttet til avtaler som var i ferd med å utløpe, det vil si avtaler som skulle avsluttes ved slutten av inneværende sesong, og nye avtaler, altså avtaler som allerede var signert og som skulle begynne å løpe ved starten av neste sesong. En spillers kontrakt utløper vanligvis ved slutten av en sesong, f.eks. 30. juni i ligaer med høst/vårsesong, mens en ny spillerkontrakt kan signeres i løpet av sesongen, men begynne å løpe ved starten av en ny sesong, f.eks. 1. juli. Covid-19-situasjonen medførte at enkelte konkurranser, som den belgiske toppdivisjonen, ble kansellert, men på tidspunktet da retningslinjene ble publisert planla de fleste nasjonale forbund å utsette sine nasjonale konkurranser. Det var imidlertid usannsynlig at klubbkonkurranser kunne gjennomføres før slutten av den opprinnelig planlagte sesongen, eller før starten av det som normalt ville ha vært neste sesong. For å håndtere disse utfordringene, anbefalte FIFA at innenfor rammene av nasjonal lovgivning og avtalemessig autonomi, burde avtaler som skulle utløpe ved slutten av den inneværende sesongen, utvides til sesongens nye sluttdato, og at avtaler som skulle ha begynt på den opprinnelige startdatoen for en ny sesong, burde utsettes til den nye startdatoen for en ny sesong.
For det andre adresserer FIFA utfordringen med tilfeller der avtaler, grunnet Covid-19-situasjonen, ikke kunne gjennomføres slik partene opprinnelig regnet med, f.eks. der spillere og trenere ikke vil være i stand til å jobbe, og klubber ikke vil kunne tilby arbeid. I retningslinjene presenterer FIFA fire løsninger på denne utfordringen. De fire foreslåtte løsningene er noe forvirrende, ettersom de til en viss grad kommer i konflikt med hverandre.
For det første kommer FIFA med en sterk oppfordring til klubber og ansatte (spillere og trenere) til å samarbeide om å finne passende kollektive avtaler som regulerer arbeidsforhold i en periode hvor konkurransen er innstilt på grunn av COVID-19-utbruddet. Retningslinjene peker på at disse avtalene blant annet bør omfatte godtgjørelse.
For det andre sier retningslinjene at en parts ensidige avgjørelse om å fravike kontraktsforpliktelser kun vil bli anerkjent der avgjørelsen er i samsvar med nasjonal lovgivning eller tillatt etter tariffavtaler. Imidlertid, som en tredje anbefaling, sier retningslinjene at en parts ensidige vedtak om å fravike kontraktsforpliktelser kan anerkjennes hvis partene ikke kan oppnå enighet og nasjonal lovgivning ikke regulerer situasjonen, så lenge avgjørelsen tas i god tro og er rimelig og forholdsmessig. I en vurdering av om en beslutning om å endre kontraktsvilkårene er rimelig, sier retningslinjene at FIFAs Dispute Resolution Chamber (DRC) eller Players 'Status Committee (PSC) kan vurdere, uten begrensning:
a) om klubben hadde forsøkt å oppnå en avtale med sine ansatte,
b) klubbens økonomiske situasjon;
c) proporsjonaliteten til eventuell kontraktsendring;
d) arbeidstakers nettoinntekt etter endring av kontrakten;
e) om avgjørelsen gjaldt hele troppen eller bare bestemte ansatte.
Som et fjerde alternativ åpner FIFA for muligheten for å suspendere alle avtaler mellom klubber og ansatte under stans av konkurransene, dersom riktig forsikringsdekning opprettholdes og det etableres ordninger som sikrere de ansatte tilstrekkelige inntekter i den aktuelle perioden.
5.3 Forholdet mellom fotballens regelverk og nasjonal lovgivning
Retningslinjenes første og fjerde alternativ vil neppe føre til tvister, da partene står fritt til å bli enige om å endre betingelsene i kontraktene. Dersom klubben har en forsikring som sikrer spillerne en inntekt som tilsvarer lønnen deres, vil klubben anses å ha oppfylt sine forpliktelser. En klubbs ensidige beslutning om å endre avtalevilkårene vil derimot kunne føre til en tvist, og retningslinjene gir liten veiledning med hensyn til hvordan disse tvistene skal løses. På den ene siden sier retningslinjene at en klubbs ensidige beslutning om endring av kontraktsvilkår kun vil bli anerkjent der avgjørelsen er i samsvar med nasjonal lovgivning eller tillatt etter tariffavtaler, mens de samme retningslinjene samtidig sier at dersom nasjonal lovgivning ikke regulerer situasjonen, vil en slik beslutning kunne være gyldig så lenge beslutningene tas i god tro og er rimelige og forholdsmessige. Skal retningslinjene tolkes i henhold til ordlyden innebærer det at en klubbs avgjørelse om å endre avtalevilkårene i alle tilfeller vil være gyldig dersom den er i henhold til nasjonal lovgivning eller tariffavtale. Videre vil en slik avgjørelse være gyldig dersom det ikke foreligger noe forbud i nasjonal lovgivning mot en slik avgjørelse, og avgjørelsen er tatt i god tro og er rimelig og forholdsmessig. Selv om det i retningslinjene presiseres at de skal anses som ikke-bindende og generelle, er retningslinjene på disse punktene upresise og sterkt forenklede. Vurderingen av om en klubbs beslutning om å endre avtalevilkårene vil innebære et kontraktsbrudd vil måtte vurderes konkret. Forholdet til nasjonal lovgivning og hvorvidt beslutningen er tatt i god tro og er rimelig og forholdsmessig vil kun utgjøre noen av flere vurderingsmomenter.
Sentralt i en vurdering av om en klubb har misligholdt sine forpliktelser er den aktuelle kontraktens bestemmelser. I NFF, som i de fleste øvrige nasjonale forbund, er partene forpliktet til å benytte en standardkontrakt. Standardkontrakten og de nasjonale forbundenes overgangsreglementer bør være basert på de samme prinsippene som tilsvarende bestemmelser i RSTP. I hvilken grad de nasjonale forbundene er forpliktet til å følge RSTP i sin egen lovgivning er regulert i RSTP art. 1-3 a) og b):
“3. a) The following provisions are binding at national level and must be included without modification in the association’s regulations: articles 2-8, 10, 11, 12bis, 18, 18bis, 18ter, 19 and 19bis.
b) Each association shall include in its regulations appropriate means to protect contractual stability, paying due respect to mandatory national law and collective bargaining agreements. In particular, the following principles must be considered:
– article 13: the principle that contracts must be respected;
– article 14: the principle that contracts may be terminated by either party without consequences where there is just cause;”
De nasjonale fotballforbundene er med andre ord forpliktet til å implementere bestemmelser som sikrer stabilitet i kontraktsforholdet. Denne forpliktelsen må sees i lys av hvordan FIFA definerer stabilitet i kontraktsforholdet. Videre er de nasjonale fotballforbundene forpliktet til å implementere bestemmelser som sikrer prinsippet om at kontrakten bare kan sies opp ensidig der det bare er berettiget årsak (just cause). Det er med andre ord ingen direkte plikt til å ta med FIFAs ordlyd eller modell i sitt eget regelverk, men bestemmelsen må forstås som en sterk anbefaling om at dette blir implementert. Så lenge det nasjonale fotballforbundet har implementert bestemmelser som sikrer stabilitet i avtaleforholdet, er det dermed en viss valgfrihet med hensyn til hvordan dette implementeres.
Praksis fra DRC viser at DRC primært vurderer tvister i henhold til RSTP, og i mindre grad basert på nasjonal lovgivning. Frans de Weger[11] har analysert en rekke DRC-avgjørelser der RSTP er i strid med nasjonal lov og nasjonale tariffavtaler, og konkluderer med at nasjonal lovgivning i liten grad blir tatt med i betraktning, spesielt når det er i konflikt med veletablert praksis. Et illustrerende eksempel på hvordan DRC vurderer nasjonal lovgivning opp mot RSTP sak 1015863 av 15. oktober 2015, der panelet uttaler følgende:
“Subsequently, the DRC wished to point out that when deciding a dispute before the DRC, FIFA’s regulations prevail over any national law chosen by the parties. In this regard the Chamber emphasised that the main objective of the FIFA regulations is to create a standard set of rules to which all the actors within the football community are subject to and can rely on. This objective would not be achievable if the DRC would have to apply the national law of a specific party on every dispute brought to it.”
I den aktuelle saken uttaler altså DRC eksplisitt at FIFAs bestemmelser vil legges til grunn ved motstrid mellom FIFAs bestemmelser og nasjonal lovgivning. Praksis fra DRC, sett opp mot FIFAs retningslinjer knyttet til Covid-19, viser at det er et stort sprik mellom hvilken betydning retningslinjene legger opp til at nasjonal lovgiving skal ha, og hvilken betydning nasjonal lovgivning i praksis har i DRCs vurderinger.
For saker som skal behandles av CAS, er det regulert i CAS’ vedtekter art. 58 at panelet skal avgjøre tvisten i henhold til gjeldende bestemmelser og etter den lovgivning som er valgt av partene. I mangel på et slikt valg skal det i utgangspunktet ses hen til loven i det landet der tvisten har sitt utspring. Da nasjonale fotballforbund har standardkontrakter og regelverk som i stor grad etterlever FIFAs sterke anbefaling om at kontrakter kun kan sies opp ensidig der det foreligger «just cause», jf. RSTP art. 1-3 litra b, vil FIFAs reglementer og sveitsisk rett normalt spille en sentral rolle, dels da «just cause» i RSTP er basert på samme uttrykk i sveitsisk rett[12], og dels da adgangen til å anke kontraktstvister som er behandlet av FIFAs organer i førsteinstans er regulert i FIFAs statutter art. 57, som også sier at CAS primært skal vurdere saker i henhold til FIFAs reglementer, og sekundært i henhold til sveitsisk rett. På de områder der FIFAs reglementer, og eventuelt sveitsisk rett, ikke er i strid med nasjonal lovgivning, vil tvisten normalt vurderes i henhold til FIFAs reglementer og sveitsisk rett. Ved motstrid mellom FIFAs reglementer, eventuell sveitsisk rett og preseptorisk nasjonal lovgivning bør derimot sistnevnte som et utgangspunkt legges til grunn. Etter norsk rett er arbeidstakers rettigheter etter arbeidsmiljøloven preseptoriske, se arbeidsmiljøloven § 1-9, slik at det ikke kan avtales vilkår som er mindre gunstige for arbeidstakeren enn det som følger av loven. Inneholder spillerkontrakten bestemmelser som er mindre gunstige for spilleren enn det som følger av arbeidsmiljøloven, vil disse i utgangspunktet ikke være bindende for spilleren.
I motsetning til DRC og CAS, der avgjørelsene hovedsakelig blir vurdert basert på RSTP og sveitsisk rett, og i mindre grad basert på nasjonal lovgivning, er det mer sannsynlig at nasjonale domstoler og voldgiftsdomstoler vil basere sine avgjørelser på nasjonal lovgivning. Dette kan innebære at rettighetene og pliktene for utenlandske spillere i henhold til spillernes kontrakter, kan avvike fra rettighetene og pliktene til lagkameratene som har samme nasjonalitet som klubben, da utenlandske spillere i utgangspunktet vil kunne prøve en tvist for DRC og eventuelt CAS, mens nasjonale spillere vil kunne prøve en tvist for nasjonale domstoler og voldgiftsdomstoler.
5.4 Nærmere om Covid-19 og manglende lønnsutbetaling
Redusert eller manglende betaling av lønn vil utgjøre et brudd på klubbens avtaleforpliktelser basert på RSTP, også der manglende betaling har sammenheng med Covid-19. Hvorvidt dette bruddet er tilstrekkelig til at en spiller vil kunne si opp kontrakten med just cause, må vurderes fra sak til sak. Hvis overtredelsen av kontraktsforpliktelsene anses som vesentlig, vedvarer i lang tid eller ses i sammenheng med andre kontraktsbrudd, kan kontraktsbruddet imidlertid nå et slikt nivå at spilleren vil kunne terminere kontraktsforholdet med just cause. Hvis spilleren terminerer kontrakten med just cause, på grunn av klubbens ensidige beslutning om å redusere eller ikke betale lønn, vil spilleren være fri til å inngå en arbeidsavtale med en ny klubb, og hans tidligere klubb vil være erstatningsansvarlig. I en slik situasjon vil klubben, i tillegg til å være erstatningsansvarlig, risikere sportslige sanksjoner. Hvis spilleren derimot terminerer kontrakten sin uten just cause, selv om klubben har brutt sine avtaleforpliktelser, er spilleren erstatningsansvarlig overfor klubben, og vil også risikere sportslige sanksjoner. I praksis risikerer spilleren å bli suspendert fra kamper, mens klubben kan bli ekskludert fra ett eller flere overgangsvinduer.
I hvilken grad forsinket eller redusert lønnsutbetaling innebærer at en spiller kan terminere avtalen med just cause er blitt vurdert av DRC og CAS ved flere anledninger. Frem til 2018 var en tommelfingerregel at det ville foreligge just cause dersom lønnsutbetalingen var mer enn tre måneder forsinket, og spilleren hadde varslet klubben om misligholdet. I 2018 vedtok FIFA en ny bestemmelse, artikkel 14bis, i RSTP. Bestemmelsens første ledd sier i korthet at dersom en klubb er mer enn to måneder forsinket med lønnsutbetalinger, så vil spilleren kunne si opp kontrakten med just cause, så fremt han gir klubben 15 dagers frist til å betale utestående lønn. Bestemmelsen sett i sammenheng med mangelfulle lønnsutbetalinger knyttet til Covid-19, innebærer for det første at dersom en spiller er har lønn utestående i mer enn to måneder og har gitt klubben en 15 dagers frist for å betale, så vil spilleren kunne si opp kontrakten med just cause. For det andre gir bestemmelsen en indikasjon på at lønnsutbetalinger som er mindre enn to måneder forsinket ikke vil danne grunnlag for oppsigelse med just cause. Derimot sier bestemmelsens tredje ledd at det er anledning til å fremforhandle avtaler i tråd med nasjonal lovgivning som avviker fra første ledd, og at de fremforhandlede avtalene i så fall vil gjelde.
Permittering av spillere illustrerer hvordan nasjonal lovgivning vil kunne komme i konflikt med RSTP. På den ene siden kan det hevdes at permitteringene er i tråd med nasjonal lovgivning. På den annen side vil permitteringer som fører til manglende lønnsutbetalinger i mer enn to måneder være i strid med RSTP art. 14bis, som gir spillere en ubetinget rett til å terminere kontrakten med just cause.
6. Oppsummering
Covid-19 satt en effektiv stopper for gjennomføring av fotballaktivitet. Kontraktsforhold mellom klubber og spillere ble som følge av dette satt på prøve, ved at forutsetningene for å oppfylle kontraktsforpliktelsene ble sterkt endret. Spillerne kunne ikke lenger oppfylle sine forpliktelser til å trene og spille kamper, og klubbene kunne ikke lenger tilby kamp- eller treningsarenaer, samtidig som klubbenes økonomi ble sterkt påvirket. I hvilken grad klubber kunne fatte beslutninger om endringer i spillerkontraktene som følge av Covid-19 uten å komme til enighet med spillerne må vurderes konkret, der kontrakten, nasjonal arbeidsrett og RSTP står sentralt.
I et forsøk på å klargjøre partenes rettigheter og forpliktelser publiserte FIFA retningslinjer som gav anvisninger på hvilke konsekvenser Covid-19 ville ha for kontraktsforholdene mellom klubber og spillere. Det må legges til grunn at det viktigste aspektet ved FIFAs retningslinjer for Covid-19 er at de sterkt oppfordret klubber og spillere til å samarbeide for å finne passende løsninger på utfordringene fotball stod overfor som en konsekvens av Covid-19. Fra spillerens ståsted kunne retningslinjene anses som et praktisk verktøy for å presse klubbene til å forhandle, som må anses som et bedre alternativ for begge parter enn om klubbene tar beslutningene uten å involvere spillerne. Fra et juridisk perspektiv gir retningslinjene imidlertid liten veiledning. I den sannsynlige bølgen av tvister mellom klubber og spillere som følger klubbenes ensidige avgjørelser om å endre kontraktsvilkårene, er det uklart hvorvidt nasjonal lovgivning eller RSTP vil legges til grunn ved motstrid.
[1]https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-innledning-pa-pressekonferanse-om-videreforing-av-tiltak-mot-korona-spredning/id2694755/ [2]https://leglobal.org/2020/03/18/belgium-putting-your-employees-on-temporary-unemployment-because-of-coronavirus/ [3]https://www.theguardian.com/football/2020/mar/28/pfa-threatens-legal-action-after-perth-glory-stands-down-a-league-players [4]https://www.bbc.com/sport/football/51980881 [5]https://www.bbc.com/sport/football/52495326 [6]http://goldengate-law.com/pdf/fifa_circular/fifa_circular_1010.pdf [7] Sak C-415/93 fra The European Court of Justice av 15.12.1995 [8] https://europa.eu/rapid/press-release_IP-01-314_en.htm [9] https://www.fifa.com/who-we-are/news/fifa-guidelines-to-address-legal-consequences-of-covid-19 [10] Johan Lindholm, “The court of Arbitration for Sport and Its Jurisprudence” s. 208. [11] 'The Jurisprudence of the FIFA Dispute Resolution Chamber' (2016) s. 62-63 [12] Swiss Code of Obligations art. 337
