Innledning
Den økonomiske verdien verdien av fotball som bransje har hatt en formidabel vekst de siste årene. I sin Football Benchmark report for 2020 anslår KPMG at de 32 mest verdifulle klubbene i Europa hadde en samlet verdi på nesten 40 milliarder Euro. En betydelig del av klubbens penger brukes på overganger av fotballspillere. I januar 2021 publiserte FIFA en global overgangsrapport som avslørte at de totale kostnaden knyttet til til internasjonale overganger i 2020 oversteg 5,63 milliarder dollar. Videre viste rapporten at over 18.000 internasjonale overganger var gjennomført, inkludert mer enn 1000 overganger som involverte kvinnelige fotballspillere. Rekorden for den høyeste overgangssummen holdes av den brasilianske fotballstjernen Neymar, som ble priset til 263 millioner dollar da han ble overført fra FC Barcelona til Paris Saint-Germain i 2018. Også mindre klubber, som ikke nødvendigvis er direkte involvert i de større overgangene, vil kunne nyte godt av den økonomiske veksten i overgangsmarkedet, da de vil kunne ha rett til solidaritetsmidler og treningskompensasjon.
Bakgrunn
Bestemmelsene om solidaritetsmidler og treningskompensasjon må ses i sammenheng med endringene i overgangsbestemmelsene etter Bosman-kjennelsen i 1995. Den mest umiddelbare effekten av Bosman-kjennelsen var at klubber mistet makten over spillere på utgående kontrakter, gjerne kalt Bosman-spillere, slik at disse spillerne fritt kunne inngå nye kontrakter med andre klubber. Klubbene ønsket å forhindre at spillerne deres kunne forlate klubben gratis, og mange klubber prøvde å kompensere for dette ved å forsøke å binde spillere til lengre kontrakter og implementere klausuler i kontraktene som gav klubben rett til ensidig å forlenge kontraktene. Videre hevdet klubbene at Bosman-kjennelsen var en stor trussel for utviklingen av fotball, ettersom det ikke lenger var noen insentiver til å trene og utvikle spillere, da det ville være billigere å signere trente og utviklede fotballspillere enn det ville være å trene og utvikle fotballspillere selv. Klubbene og klubbforeningene tok opp dette problemet med FIFA og UEFA, og oppfordret dem til å etablere overgangsbestemmelser som var i samsvar med EU-lovgivningen, og som samtidig sikret klubbenes økonomiske rettigheter når spillere skiftet klubber.
FIFAs løsning på dette problemet var å etablere ordninger som sikret klubber kompensasjon for spillere som ble gode nok til å etablere seg som profesjonelle. Utviklende klubber fikk to måter for å sikre kompensasjon for spillere de hadde trent; solidaritetsmidler og kompensasjon for trening og utdanning.
Da FIFA lanserte sitt reviderte overgangsreglement, Regulations on the Status and Transfer of Players (RSTP) i 2001, forklarte FIFA begrunnelsen bak systemet for kompensasjon for trening og utdanning, i sitt rundskriv nr. 769:
“The new regulations create a detailed system for the payment of training compensation. This system is designed to encourage more and better training of young football players, and to create solidarity among clubs, by awarding financial compensation to clubs which have invested in training young players. At the same time, care has also been taken to ensure that the amounts of training compensation do not become disproportionate, and unduly hinder the movement of young players.”
I samme rundskriv forklarte de begrunnelsen for solidaritetsmidlene:
“The new club concerned is to distribute 5% of this compensatory amount to all the clubs where this player has played between the age of 12 and 23. This distribution of monies is meant as a solidarity contribution to the clubs involved in the training and education of the player»
Treningskompensasjon
RSTP art. 20 og vedlegg 4 regulerer treningskompensasjon. Kort forklart innebærer bestemmelsene at den nye klubben betaler treningskompensasjon til klubbene som trente spilleren mens denne var mellom 12 og 21 år. Plikten til å betale treningskompensasjon oppstår når en spiller signerer sin første profesjonelle kontrakt, og hver gang spilleren gjennomfører en internasjonal overgang, ut den sesongen spilleren fyller 23 år. Plikten til å betale treningskompensasjon er uavhengig av om spillerens kontrakt er utløpt. Ifølge vedlegg 4 art. 2 avsnitt 2, skal det derimot ikke utbetales noen kompensasjon hvis spillerens kontrakt ble avsluttet uten berettiget årsak, hvis spilleren gjennomfører en overgang til en klubb i kategori 4 (den laveste kategorien), eller hvis spilleren gjenoppretter sin amatørstatus. For overganger innen EU / EØS, slår vedlegg 4, art. 6 avsnitt 2 fast at det ikke utbetales noen kompensasjon dersom den tidligere klubben ikke tilbyr spilleren en ny kontrakt og ikke kan begrunne hvorfor den fortsatt skal ha rett til kompensasjon. Dette unntaket må sees i forbindelse med Bosman-kjennelsen og den påfølgende avtalen mellom EU og FIFA, da EU-domstolen konkluderte med at retten for en klubb til å kreve overgangskompensasjon for en spiller hvis kontrakt er utløpt, utgjorde et brudd på prinsippet om fri bevegelighet for arbeidere. Unntaket for EU-spillere kan sees på som et kompromiss mellom FIFA og EU, der EU aksepterer at en klubb skal kompenseres for å trene en spiller som signerer profesjonelle kontrakter med en ny klubb, men ikke hvis spilleren er uønsket av den tidligere klubben, og blir tvunget til å finne en ny arbeidsgiver.
Treningsperioden er normalt mellom spillerens 12. og 21. bursdag. I noen tilfeller er det imidlertid tydelig at spilleren avsluttet sin treningsperiode før sin 21-årsdag, og beregningen av treningskompensasjon må justeres tilsvarende. I saken CAS 2013/A/3303 Bradford City Football Club v. Falkirk Football Club konkluderte panelet med at spilleren hadde avsluttet treningen like før han fylte 20 år. I sin vurdering av når spilleren hadde avsluttet treningen, uttalte CAS-panelet:
“various factors are generally included in the assessment of whether a player´s training period must be deemed to have been completed before the age of 21, including the level of talent of the player, whether or not the player is playing regularly with the first team and the value of the player, e.g. reflected in a loan fee achieved for the services of the player”
Som angitt i vedlegg 4 art. 3 avsnitt 1, oppstår plikt til å betale treningskompensasjon når spilleren signerer sin første proffkontrakt, og kompensasjonen skal deles mellom alle klubbene som bidro til spillerens trening. Ved påfølgende overganger betales imidlertid treningskompensasjon bare til spillerens siste klubb.
Ifølge vedlegg 4 art. 4, har nasjonale forbund blitt anmodet om å dele klubbene sine i fire kategorier for å beregne treningskompensasjon. Treningskostnadene for disse fire kategoriene er satt av UEFA og de øvrige konfederasjonene. De forhåndsbestemte summene er ment å tilsvare det beløpet som trengs for å trene en profesjonell spiller i ett år, multiplisert med det FIFA / RSTP kaller “spillerfaktoren”. Spillerfaktoren er forholdet mellom spillere som må trenes for å produsere en profesjonell spiller. Når klubbkategorien er etablert for både selger- og kjøpeklubber, beregnes treningskompensasjonen ved å multiplisere antall år som klubben trente og utviklet spilleren. Treningskostnadene for spillere for årene 12 til 15 skal imidlertid være basert på treningskostnadene for klubber i kategori 4. For alle konfederasjoner bortsett fra UEFA, beregnes treningskompensasjonen basert på kategorien til den nye klubben. For overganger innen UEFA skal treningskompensasjonen imidlertid bare være basert på kategorien til den nye klubben hvis den nye klubben er i den nedre kategorien. Hvis den nye klubben er i en høyere kategori, er treningskompensasjonen basert på de gjennomsnittlige treningskostnadene for de involverte klubbene. Hvis en spiller for eksempel har blitt trent av en UEFA kategori 2 klubb i årene 12 til 19, og signerer sin første profesjonelle kontrakt med en UEFA kategori 1 klubb, vil treningskompensasjonen beregnes slik:
12. til 15-årsdag: 4 X EUR 10 000 (kategori 4)
+ 16. til 19-årsdag: 4 X 75 000 EUR (gjennomsnittlig kategori 1 og 2)
= 340 000 euro
Det er verdt å merke seg at selv om det ikke er en forpliktelse ifølge RSTP å betale treningskompensasjon når en profesjonell spiller gjennomfører en nasjonal overgang, har noen nasjonale forbund overgangsbestemmelser som gjør at treningskompensasjon betales også for overganger innenlands.
Det er også verdt å merke seg at FIFA i august 2019 publiserte rundskriv 1689, med endringer i art. 13 i Rules Governing the Procedures of the Players' Status Committee and the Dispute Resolution Chamber. Endringene har som mål å gjøre det enklere for klubbene å kreve treningskompensasjon og solidaritetsutbetalinger. I ukompliserte saker vil FIFAs administrasjon komme med skriftlige forslag om beregning av treningskompensasjon og solidaritetsmidler. Hvis partene godtar forslaget innen 15 dager etter mottak av forslaget eller unnlater å svare, vil forslaget bli endelig og bindende. Hvis en part derimot ber om en formell avgjørelse, vil saksgangen bli gjennomført i henhold til prosedyren fastsatt i reglene.
Solidaritetsmekanisme
I tillegg til treningskompensasjon, vil klubber som bidrar til trening av spillere som utvikler seg til profesjonelle spillere for andre klubber, ha rett til solidaritetsmidler, regulert i RSTP art. 21:
“If a professional is transferred before the expiry of his contract, any club that has contributed to his education and training shall receive a proportion of the compensation paid to his former club (solidarity contribution). The provisions concerning solidarity contributions are set out in Annexe 5 of these regulations.”
Som med treningskompensasjon, som angitt i RSTP art. 1, oppstår plikten til å betale solidaritetsmidler bare når en spiller gjennomfører en internasjonal overgang. Noen nasjonale forbund har imidlertid overgangsbestemmelser som angir en plikt til å betale solidaritetsmidler også for overganger innenlands.
I motsetning til treningskompensasjon, vil solidaritetsmidler kun betales ved en internasjonal overgang av en spiller som allerede er profesjonell, ettersom overgangssum ikke betales for amatørspillere. Siden størrelsen på solidaritetsmidlene er avhengig av overgangssummen, betales solidaritetsmidler bare hvis en spiller overføres mot en overgangssum før utløpet av kontrakten. En annen forskjell fra treningskompensasjon er at overganger som skjer etter at spilleren fyller 23 år, vil utløse forpliktelse til å betale solidaritetsmidler.
Beregningen av solidaritetsmidler er litt enklere enn beregningen av treningskompensasjon. Som utgangspunkt vil fem prosent av overgangssummen holdes igjen, og fordeles mellom klubbene som trente spilleren mellom hans 12. og 23. fødselsdag. Treningsårene mellom spillerens 12. og 16. fødselsdag blir verdsatt til halvparten av verdien av de påfølgende årene. Hvis spilleren er under 23 år på overgangstidspunktet, vil den samlede solidaritetsbetalingen være mindre enn fem prosent, da kompensasjonen for de resterende årene blir trukket fra. For hvert år som spilleren er yngre enn 23, skal 0,5% trekkes fra 5%.
FIFAs clearing house og konsekvenser for treningskompensasjon og solidaritetsmekanisme
25. juli 2019, annonserte FIFA at de planlegger å etablere et nytt clearing house som en del av en reformpakke for overgangssystemet godkjent av Football Stakeholders Committee i september 2018. Med et clearing house tar FIFA sikte på å sentralisere alle utbetalinger knyttet til fotball, inkludert beregning og automatisk distribusjon til klubber som har krav på solidaritetsmidler og treningskompensasjon. Når vilkårene for å betale treningskompensasjon eller solidaritetsbetalinger er oppfylt, vil FIFA beregne forfallsbeløp basert på spillerpasset, som viser alle klubbene som har trent spilleren mellom hans 12. og 21. år. FIFAs clearing house vil da utstede en faktura til den nye klubben. Når FIFA har mottatt betalingen, vil de fordele beløpet på treningsklubbene.
