Innledning
I januar 2019 offentliggjorde FIFA en rapport over internasjonale overganger som viste blant annet at de totale overgangssummene knyttet til internasjonale overganger i 2018 nådde en ny rekord på USD 7,03 milliarder, 10,3 % mer enn i 2017. Det ble videre satt en ny rekord med 16 533 internasjonale overganger, 5,6 % mer enn i 2017, overganger som involverte 14 186 spillere av 175 forskjellige nasjonaliteter. Den høyeste overgangssummen som ble betalt var Neymars overgang fra FC Barcelona til PSG, priset til USD 263 millioner.
Overgangssummer for fotballspillere har eksplodert de siste årene. I 1995 ble til sammenligning bare USD 403 millioner brukt til 5700 internasjonale overganger. Beløpet som ble brukt på alle internasjonale overganger i 1995 er USD 73 millioner lavere enn PSG brukte på de to overgangene av Neymar og Mbappé i 2018, henholdsvis USD 263 millioner og USD 213 millioner.
Denne massive økningen i overganger og overgangssummer de siste 20-25 årene, gjør det desto viktigere for klubber, spillere og nasjonale forbund å forstå hvordan disse overgangene er regulert. For å forstå FIFA-overgangsbestemmelsene, er det nødvendig å forstå hvorfor FIFA bestemte seg for å opprette disse overgangsbestemmelsene, og å forstå prosessen med utarbeidelse av regelverket.
Før Bosman
Før 1995 var overganger av spillere i liten grad regulert. Både FIFA og UEFA hadde overgangsbestemmelser, men disse regelverkene oppfordret i stor grad de involverte klubbene til å komme til enighet. Nasjonale overganger ble håndtert i henhold til overgangsbestemmelsene til de nasjonale forbundene, som varierte fra forbund til forbund. I henhold til UEFAs overgangsregler på den tiden, som hadde lignende bestemmelser som FIFAs overgangsbestemmelser, kunne en spiller under kontrakt kun melde overgang til en ny klubb hvis klubben han var under kontrakt med aksepterte dette[1], noe som er de samme bestemmelsene som FIFA RSTP har i dag. I tillegg hadde klubben muligheten til å tilby spilleren en ny kontrakt før utløpet av den eksisterende kontrakten. Spilleren sto fritt til å akseptere eller avslå tilbudet, men hvis spilleren ikke godtok tilbudet, kunne klubben fortsatt kreve overgangssum dersom spilleren fant seg en ny klubb[2].
Jean-Marc Bosman
Den belgiske fotballspilleren Jean-Marc Bosman var aldri noen fotballstjerne, men tjente i flere år il livets opphold som profesjonell fotballspiller. I 1988, da Bosman var 24 år gammel, signerte han en kontrakt med den belgiske førstedivisjonsklubben RC Liège. I 1990 utløp kontrakten hans med klubben, men før utløpet brukte RC Liège muligheten i overgangsreglene for å sikre en fremtidig overgangssum ved å tilby Bosman en ny kontrakt. I tilbudet om en ny kontrakt kuttet RC Liege Bosmans lønn fra 120.000 BFR til 30.000 BFR i måneden[3]. Det var ganske åpenbart at klubben tilbød en ny kontrakt fordi de ønsket å motta en overgangssum for spilleren, selv om de viste liten interesse for å beholde spilleren.
Siden Bosman ikke var villig til å godta kutt i lønnen, så han seg om etter en ny klubb, og fant en klubb som viste interesse for ham. Den franske andredivisjonsklubben USL Dunkirque ønsket å signere ham. De to klubbene ble enige om en overgangssum, men RC Liège var i tvil om USL Dunkerques betalingsevne, og ba derfor ikke det belgiske fotballforbundet om å sende overgangspapirene til det franske fotballforbundet. Som et resultat kollapset overgangen, og Bosman sto igjen uten mulighet til å fortsette sin profesjonelle fotballkarriere.
Både Belgia og Frankrike var og er medlemmer av EU. Et av hovedprinsippene i EU er arbeidernes frihet til å bevege seg innenfor EU-området. Dette prinsippet ble den gang angitt i art. 39 i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap (tilsvarende bestemmelse i EU-traktaten er artikkel 45) som lyder som følger:
«Freedom of movement for workers shall be secured within the Community.
2. Such freedom of movement shall entail the abolition of any discrimination based on nationality between workers of the Member States as regards employment, remuneration and other conditions of work and employment»
Bosman hevdet at RC Lièges avslag om å frigi Bosman til en ny klubb innebar et brudd på prinsippet om fri bevegelighet for arbeidere og tok saken til EU-domstolen (ECJ). ECJ var enig med ham og konkluderte med at profesjonell fotball utgjør en økonomisk aktivitet som er underlagt EU-lovgivningen. Om forholdet mellom overgangsbestemmelser og prinsippet om fri ferdsel for arbeidere, uttalte EU-domstolen:
“Since they provide that a professional footballer may not pursue his activity with a new club established in another Member State unless it has paid his former club a transfer fee agreed upon between the two clubs or determined in accordance with the regulations of the sporting associations, the said rules constitute an obstacle to freedom of movement for workers.”[4]
Om behovet for å opprettholde en økonomisk og konkurransedyktig balanse mellom klubbene og for å støtte jakten på talent og trening av unge spillere, uttalte EU-domstolen:
“In view of the considerable social importance of sporting activities and in particular football in the Community, the aims of maintaining a balance between clubs by preserving a certain degree of equality and uncertainty as to results and of encouraging the recruitment and training of young players must be accepted as legitimate”.[5]
Det er verdt å merke seg at ECJ med disse hensynene anerkjente viktigheten av å oppmuntre til rekruttering og trening av unge spillere. Likevel konkluderte EU-domstolen med at fotballforbundene er forpliktet til å overholde EU-lovgivningen, inkludert prinsippet om fri bevegelighet for arbeidere. Retten for en klubb til å kreve overgangskompensasjon for en spiller hvis kontrakt er utløpt, utgjør et brudd på prinsippet om fri bevegelighet for arbeidere.
Post-Bosman, 1995 - 2001
Den mest synlige umiddelbare effekten av Bosman-kjennelsen var at klubber mistet makt over spillere på utgående kontrakter, slik at disse spillerne fritt kunne inngå nye kontrakter med andre klubber. Flere klubber ønsket å forhindre spillere i å forlate klubbene gratis, og enkelt klubber prøvde å kompensere for dette ved å prøve å binde spillere til lengre kontrakter og implementere klausuler i kontraktene som gav klubben rett til ensidig å forlenge kontraktene[6]. Videre hevdet klubbene at Bosman-kjennelsen var en stor trussel for utviklingen av fotball, ettersom det ikke lenger var noen insentiver til å trene og utvikle spillere, da det ville være billigere å signere trente og utviklede fotballspillere enn det ville være å trene og utvikle fotballspillere selv. Klubbene tok opp dette problemet med FIFA og UEFA, og oppfordret dem til å etablere overgangsbestemmelser som var i samsvar med EU-lovgivningen, men som samtidig sikret klubbenes rett til overgangssummer når spillere ble overført til andre klubber. FIFA begynte å jobbe med en ny utgave av deres overgangsbestemmelser, Regulations on the Status and Transfer of Players (RSTP), og i 1997 sendte FIFA den nye utgaven av RSTP til EU-kommisjonen. EU-kommisjonen mente at utkastet til ny RSTP ikke var i overenstemmelse med EU-lovgivningen, men inviterte FIFA til en dialog for å diskutere hvordan overgangsbestemmelsene kunne være i samsvar med EU-lovgivningen, og samtidig ta hensyn til det spesifikke forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i profesjonell fotball. Etter flere års diskusjoner mellom EU, UEFA og FIFA, ble det oppnådd en avtale i mars 2001[7], der partene ble enige om sentrale prinsipper for overganger. Disse prinsippene ble deretter implementert i RSTP utgitt i juli samme år. Dette er noen av hovedprinsippene partene ble enige om[8]:
• for spillere under 23 år bør det etableres et system for treningskompensasjon for å oppmuntre og belønne treningsinnsatsen til klubber, særlig små klubber;
• det bør etableres solidaritetsmekanismer som vil fordele en betydelig andel av inntektene til klubber som er involvert i trening og utdanning av en spiller, inkludert amatørklubber;
• internasjonal overgang av spillere under 18 år bør begrenses;
• det bør opprettes overgangsvinduer som begrenser muligheten for å gjennomføre overganger til to vinduer per år;
• det bør innføres minimum og maksimal varighet av kontrakter på henholdsvis 1 og 5 år;
• kontrakter beskyttes for en periode på 3 år opp til 28; 2 år deretter;
• økonomisk kompensasjon kan utbetales hvis en kontrakt brytes ensidig enten av spilleren eller klubben;
• forholdsmessige sportslige sanksjoner skal anvendes mot spillere, klubber eller agenter i tilfelle ensidige brudd på kontrakten uten berettiget årsak i den beskyttede perioden;
• opprettelse av et effektivt, raskt og objektivt voldgiftsorgan med medlemmer valgt i like antall av spillere og klubber og med en uavhengig styreleder;
• voldgift er frivillig og forhindrer ikke anvendelse av nasjonale domstoler.
Det er verdt å merke seg at selv om RSTP har blitt endret ved flere anledninger, har de fleste av prinsippene som EU-kommisjonen og FIFA ble enige om i liten grad blitt endret.
Forholdet mellom FIFAs RSTP og nasjonale fotballforbund
I hvilken grad hvert nasjonale fotballforbund er forpliktet til å overholde FIFAs bestemmelser i sin egen lovgivning er regulert i FIFAs RSTP art. 1-3 b):
b) Each association shall include in its regulations appropriate means to protect contractual stability, paying due respect to mandatory national law and collective bargaining agreements. In particular, the following principles must be considered:
– article 13: the principle that contracts must be respected;
– article 14: the principle that contracts may be terminated by either party without consequences where there is just cause;
– article 15: the principle that contracts may be terminated by professionals with sporting just cause;
Det nasjonale fotballforbundet er med andre ord forpliktet til å implementere regler som sikrer stabilitet i avtaleforholdet mellom klubb og spiller. Videre er det nasjonale fotballforbundet forpliktet til å vurdere å ha bestemmelser som sikrer at kontrakten bare kan sies opp av noen av partene der det foreligger berettiget årsak. Det er ingen forpliktelse til å inkludere FIFAs ordlyd eller modell i eget regelverk, men de nasjonale forbundene må ha bestemmelser som sikrer stabilitet i avtaleforholdet mellom klubb og spiller.
[1] Frans de Weger, ‘The Jurisprudence of the FIFA Dispute Resolution Chamber’ 2008 s. 3. [2] http://curia.europa.eu/juris/showPdf.jsf?text=&docid=99445&doclang=EN [3] Ibid. [4] http://curia.europa.eu/juris/showPdf.jsf?text=&docid=99445&doclang=EN para. 100 [5] http://curia.europa.eu/juris/showPdf.jsf?text=&docid=99445&doclang=EN para. 106 [6] Frans de Weger, ‘The jurisprudence of the FIFA Dispute Resolution Chamber’ (2008) s. 5. [7] https://europa.eu/rapid/press-release_IP-01-314_en.htm [8] Ibid.
