Trenings- og utdanningskompensasjon i et nøtteskall
Fotballklubbers plikter og rettigheter til å betale og motta trenings- og utdanningskompensasjon er regulert i FIFAs overgangsreglement, Regulations on the Status and Transfer of Players (RSTP). Treningskompensasjon skal betales av den fotballklubben som signerer en ny spiller til de klubbene der spilleren har vært registrert mellom sitt 12. og 21. leveår. Plikten til å betale treningskompensasjon oppstår når en fotballspiller signerer sin første proffkontrakt og hver gang en profesjonell fotballspiller gjennomfører en overgang frem til slutten av sesongen han fyller 23 år. Den nye klubben er forpliktet til å betale treningskompensasjon uavhengig av om fotballspillerens kontrakt allerede er utløpt eller ikke. Visse unntak gjelder. For eksempel skal det ikke betales kompensasjon dersom spillerens kontrakt er sagt opp av klubben uten saklig grunn, hvis spilleren gjennomfører en overgang til en kategori 4-klubb, eller hvis spilleren gjenopptar sin amatørstatus.
For nærmere om trenings- og utdanningskompensasjon, se denne artikkelen.
Nærmere om EU/EØS-unntaket
I hvilken grad europeiske klubber har rett til å motta treningskompensasjon etter at en spiller har gjennomført en overgang fra ett forbund til et annet innenfor EU/EØS avhenger av spesifikke betingelser som er angitt i RSTP vedlegg 4, Artikkel 6.3 som sier følgende:
“If the former club does not offer the player a contract, no training compensation is payable unless the former club can justify that it is entitled to such compensation. The former club must offer the player a contract in writing via registered post at least 60 days before the expiry of his current contract. Such an offer shall furthermore be at least of an equivalent value to the current contract. This provision is without prejudice to the right to training compensation of the player’s
previous club(s).”
Det er verdt å merke seg at FIFA ikke anerkjenner amatørkontrakter, med den konsekvens at en utviklende klubb ikke kan kreve treningskompensasjon dersom den har tilbudt den aktuelle spilleren en amatørkontrakt.
Bestemmelsen i RSTP omfatter to situasjoner. For det første, for å ha rett til treningskompensasjon for en profesjonell fotballspiller, må den utviklende klubben tilby spilleren en kontrakt som samsvarer med betingelsene i hans gjeldende kontrakt minst 60 dager før gjeldende kontrakts utløp. For det andre omfatter bestemmelsen amatørspillere, det vil si fotballspillere som ennå ikke har signert sin første proffkontrakt, men som skal signere sin første proffkontrakt med en ny klubb.
Dette EU/EØS-unntaket er for øvrig en direkte konsekvens av Bosman-dommen, der EU-domstolen konkluderte med at en fotballklubbs rett til trenings- og utdanningskompensasjon for en spiller hvis kontrakt er utløpt faktisk representerte et brudd på EUs prinsipp om fri bevegelse av arbeidstakere. EU/EØS-unntaket med hensyn til treningskompensasjon er et resultat av et kompromiss mellom FIFA og EU, der EU anerkjenner at en fotballklubb skal honoreres for å utvikle en fotballspiller som signerer en profesjonell kontrakt med en ny klubb. Men dersom spilleren ikke lenger er en del av den tidligere klubbens fremtidsplaner, bør ikke treningskompensasjonen hindre fotballspilleren i å finne en ny klubb som arbeidsgiver.
Selv om den utviklende klubben ikke har tilbudt spilleren en ny kontrakt, kan den fortsatt kreve treningskompensasjon dersom den kan begrunne hvorfor den fortsatt skal ha krav på kompensasjon (“justify why it should still be entitled to compensation”).
Spørsmålet om rett til treningskompensasjon for europeiske klubber etter overgang av en amatørspiller fra et forbund til et annet innenfor EU/EØS er behandlet av Court of Arbitration for Sport (CAS) flere ganger. I mange av disse tilfellene har spilleren aldri blitt tilbudt kontrakt av sin gamle klubb, og det sentrale spørsmålet er da om den gamle klubben kan begrunne hvorfor den fortsatt skal ha krav på kompensasjon.
En avgjørelse fra 2007, Den Haag vs. Newcastle United FC (CAS 2006/A/1152), var den første saken som handlet om rett til treningskompensasjon etter overgang av en spiller mellom europeiske klubber. Det uttalte panelet:
“if a club wants to retain the right to training compensation in respect of one of its amateur players, it must “justify” it under Article 6 para. 3 by taking a proactive attitude vis-à-vis that individual player so as to clearly show that the club still counts on him for the future season(s). Accordingly, the training club must either offer the concerned player a professional contract or, short of that, it must show a bona fide and genuine interest in retaining him for the future. In other words, a training club not immediately offering a professional contract to one of its trainees can still justify its entitlement to training compensation if it proves that it desires to keep the player on the club’s roster or in its youth academy, with a view to keeping alive the option of granting him a professional contract at a later stage.” The Panel concluded that Den Haag was entitled to receive such training compensation, because it had “submitted evidence that in May 2005 it began negotiating with the Player for a professional contract. Although, no written offer was ever put forward by Den Haag to the Player, the negotiation is still evidence of Den Haag's interest in retaining the Player on its roster”.
Tilnærmingen fra CAS i saken mellom Den Haag og Newcastle United har blitt tatt i bruk av en rekke CAS-paneler, og klubben som krever treningskompensasjon må bevise sin “bona fide interest” ved å beholde spilleren dersom den skulle opprettholde sitt krav. I en nyere sak mellom Racing Club Genk and Manchester United (CAS 2018/A/5733) konkluderte panelet med at Genk ikke hadde rett til treningskompensasjon til tross for at belgisk lov forbød ansettelseskontrakter med så unge spillere, ettersom det nasjonale forbudet ikke fritok dem fra plikten til å bevise at de hadde en «bona fide interest» i å beholde spilleren.
Det skal altså en del til for å vinne frem med et krav om trenings- og utdanningskompensasjon der den aktuelle spilleren ikke har blitt tilbudt en proffkontrakt. Derimot viser praksis fra CAS at dersom den utviklende klubben er en ren amatørklubb, kan det ikke stilles like strenge krav om at klubben må bevise at de har en genuin interesse i å beholde spilleren.. CAS har sett på denne problemstillingen ved noen anledninger, se f.eks. CAS 2019/A/6639 med videre henvisninger til CAS 2009/A/1757 der det bl.a. uttales:
«In this respect, the Panel observes that, in certain previous decisions of CAS (notably, CAS
2006/A/1152) training compensation has been awarded in the CAS 2006/A/1152 case of the international transfer of an amateur player in circumstances where the training club did not offer a professional contract to the player in question. So, for example, in the case, the CAS held that, to justify entitlement to training compensation, the training club should show a bona fide interest in retaining the services of the player for the future (paragraph 8.16). In that particular case, the CAS stated that it would have been “contrary to common sense” to conclude that the club was not at all interested in keeping the player any longer (paragraph 8.22). At the same time, the CAS observed that:
“it would also be unreasonable to require a club to offer a professional contract to all of its young amateur players in order to avoid the risk of forfeiting all rights to training compensation. It would be too costly and it would contravene the spirit and purpose of the FIFA transfer rules, which are set out in order to grant to clubs the necessary financial and sportive incentives to invest in training and education of young players”.
A similar principle was expressed in CAS 2008/A/1521, where the CAS stated as follows: “As
correctly mentioned in CAS 2006/A/1152 one cannot expect a club, notably an amateur club, to focus on all its amateur players for whom training compensation might be paid by a third football club and consequently to make formal offers to all those players”.”
Oppsummering
Selv om en utviklende klubb i utgangspunktet har krav på trenings- og utdanningskompensasjon, er det sentralt at klubben viser en genuin interesse i å beholde spilleren i fremtiden dersom de skal ha sitt krav i behold. For profesjonelle spillere må det gis et tilbud om forlengelse av kontrakten. For amatørspillere er det mer komplisert. Praksis fra CAS viser at det stilles høye krav til klubber som vil beholde sitt krav på trenings- og utdanningskompensasjon, og det er i praksis den utviklende klubben som har bevisbyrden for at de faktisk har en genuin interesse i å beholde den aktuelle spilleren. Derimot lempes det noe på dette kravet dersom den aktuelle klubben er en ren amatørklubb.
Comments