Bakgrunn
FIFAs kongress fattet i 2014 et vedtak om at det daværende agentreglementet skulle oppheves, og erstattes med et nytt reglement med virkning fra 1. april 2015. I et historisk perspektiv har rådgivere spilt en stadig mer sentral rolle de senere årene i forbindelse med avtaler inngått mellom spillere og klubber. Det første agentreglementet fra FIFA trådte i kraft i 1991, og ble senere endret flere ganger. Det ble gjennomført en større revisjon av reglementet i 2000/2001, hvor FIFA bl.a. innførte nasjonale lisensordninger, krav om ansvarsforsikring og krav om gjennomføring av skriftlig eksamen. Reglementet ble også endret i 2008, som var den utgaven som var gjeldende frem til reglementet ble opphevet i 2015.
Etter at FIFA begynte å registrere pengestrømmene i overgangsmarkedet var det en tydelig økning i de samlede agenthonorarene frem til agentordningen ble avviklet. I 2014 ble det ifølge FIFAs tall betalt ut 236 millioner dollar (i underkant av 2 milliarder kroner) til spilleragenter. Som jeg skal komme tilbake til utgjør dette ifølge FIFA kun en brøkdel av de reelle agenthonorarene. For sammenligningens skyld kan det også nevnes at i samme år ifølge FIFA ble betalt i overkant av 4 milliarder dollar i overgangssummer i forbindelse med overganger for 13 000 profesjonelle spillere.
FIFA-kongressen vedtok i 2009 å gjennomføre endringer i agentordningen som følge av flere utfordringer. Begrunnelsen fra FIFA var:
1) Mange overganger ble gjennomført uten lisensierte agenter, som følge av at mange som ikke var agenter allikevel bistod klubber og spillere i forbindelse med overganger, med det som var typiske agentoppgaver. Klubber kunne f.eks. honorere personer som ikke var registrerte som agenter som f.eks. speidere eller andre typer konsulenter, noe som gjorde «agentens» rolle uklar og uoversiktlig. I følge FIFAs beregninger ble mellom 70 – 75 % av alle overganger på verdensbasis gjennomført med personer uten agentlisens, mens som allikevel utførte agenttjenester.
2) Mange overganger var ifølge FIFA lite transparente, både de overgangene som ble gjennomført med uregistrerte «agenter» og overganger der det ble benyttet lisensierte agenter. Mangel på gjennomsiktighet gjorde det vanskelig å kartlegge de samlede ytelsene knyttet til en overgang.
3) I flere land var FIFA-reglementet i strid med nasjonal lovgivning.
4) Uklart hvilke forskjellige roller agentene hadde i forbindelse med en overgang, da de kunne operere som representanter for både klubber og spillere, og skifte side av bordet fra én overgang til en annen.
FIFAs kongress i 2009 vedtok å opprette en arbeidsgruppe som skulle arbeide frem den nye ordningen. Etter fem års arbeid med den nye ordningen vedtok så FIFA-kongressen i juni 2014 et nytt regelverk, «Regulations on working with intermediaries» (RWI). Regelverket trådte i kraft 1. april 2015, og erstattet det gamle agentreglementet.
I forbindelse med offentliggjøringen av vedtaket opplyste FIFA hva som var den overordnede målsetningen med det nye reglementet:
“The new system does not regulate access to the activity but provide a framework for tighter control and supervision of the transactions relating to transfer of football players in order to enhance transparency. The regulatory approach taken to achieve this is the introduction of minimum standards and requirements, as well as a registration system for intermediaries who represent players and/or clubs in concluding employment contracts and transfer agreements. They aim to provide players and/or clubs with the opportunity to choose any party they wish to engage as an intermediary, as long as this party meets specific criteria, fulfils best practice standards and respects certain key principals.”
Kjernen i FIFAs uttrykte målsetning var altså å etablere et regelverk som ikke regulerer tilgang til markedet mht. hvem som kan operere som formidler, men som legger til rette for bedre kontroll, overvåkning og gjennomsiktighet, hvor klubbene kan velge hvilken formidler de ønsker, så lenge denne oppfyller definerte minimumsvilkår.
Oppsummering av det nye systemet
FIFAs reglement inneholder et sett med minimumskriterier, som de nasjonale forbundene er forpliktet til å følge. Reglementet legger opp til at hvert nasjonale forbund til en viss grad kan vedta bestemmelser som kommer i tillegg til FIFAs minimumskrav.
Enkelte bestemmelser i formidlerreglementet kan det være verdt å merke seg. For det første går FIFA vekk fra lisensieringsordningen der bestått agentprøve var ett av vilkårene for å bli lisensiert som agent. Den nye ordningen har få begrensninger mht. hvem som kan opptre som formidler i en avtale mellom klubb og spiller. Formidleren må oppfylle minimumskriteriene fastsatt av FIFA, eventuelt supplert med kriterier fastsatt av det nasjonale forbundet. NFF har foreløpig ikke fastsatt supplerende vilkår for å kunne registreres som formidler, slik at det kun er FIFAs vilkår som må oppfylles. Etter FIFAs minimumskriterier må en formidler ha et plettfri omdømme (impeccable reputation), og ikke ha en avtalemessig tilknytning til nasjonalt forbund, FIFA eller lignende organisasjoner som vil kunne føre til en potensiell interessekonflikt. Både enkeltpersoner og juridiske enheter vil kunne registrere seg som formidler, uten at det stilles krav til faglig kompetanse, lisens eller forsikring. Tanken fra FIFAs side er at de ønsker et skifte i fokus for regulering. Som nevnt var en av målsetningene til FIFA med den nye ordningen at i stedet for å kontrollere tilgang til muligheten for å representere spiller eller klubb, ønsker FIFA at det er aktiviteten i seg selv som skal reguleres. Målet er å sikre større åpenhet om hvem som blir representert av hvem, hvor mye formidlerne blir betalt og hvem som betaler.
For det andre legger systemet opp til at formidleren må akseptere offentliggjøring av transaksjoner, betalinger og avtaler der formidleren har vært involvert. Det er i utgangspunktet de involverte spillerne og klubbene som er ansvarlige for å sende inn relevant dokumentasjon til det nasjonale forbundet. Det nasjonale forbundet er forpliktet til å offentliggjøre navnene på alle registrerte formidlere sammen med enkelttransaksjoner der formidlerne har vært involvert, og den samlede godtgjørelsen til hver enkelt formidler. Det nasjonale forbundet e også pålagt å offentliggjøre eventuelle disiplinære sanksjonene som de har pålagt formidlere.
For det tredje er det kun nasjonale forbund som kan ilegge sanksjoner ved brudd på regelverket. Tidligere var det FIFA som hadde en eksklusiv kompetanse til å ilegge sanksjoner ved internasjonale transaksjoner, altså alle transaksjoner der det var overganger på tvers av forbund, eller med en spiller som ikke var hjemmeværende i forbundet, mens de nasjonale forbundene kun hadde kompetanse til å ilegge sanksjoner ved nasjonale transaksjoner. Det er nok kritiske røster som vil hevde at dette er en viktig grunn til at FIFA har gått inn for endringene, da det er åpenbart at håndteringen av internasjonale tvister mellom agenter og spillere/klubber var særdeles ressurskrevende for FIFA.
For det fjerde er det innført en bestemmelse om beskytter mindreårige spillere. Det er forbudt med godtgjørelse av formidler ved transaksjoner som involverer mindreårige spillere, altså alle under 18 år. Det er fremdeles anledning til å inngå representasjonskontrakt med spillere under 18 år. Det er verdt å merke seg at etter FIFAs regelverk er det ikke lagt opp til en maksimalgrense mht. hvor lenge en representasjonskontrakt kan vare. Etter NFFs regelverk kan en representasjonskontrakt maksimalt vare i to år.
For det femte er det anbefalt at godtgjørelsen til formidleren ikke bør overstige tre prosent av kontraktsverdien (verdien av spillerens brutto grunnlønn i kontraktsperioden, evt. av overgangssummen). Opprinnelig var forslaget fra FIFA at dette skulle være bindende, men etter protester fra agentforeninger ble dette endret til en anbefaling.
For det sjette åpner det nye reglementet for dobbeltrepresentasjon. Så lenge formidleren skriftlig informerer om at han representerer flere parter i transaksjonen, og dette aksepteres av de aktuelle partene, er det anledning til dette. I agentreglementet var det forbud mot dobbeltrepresentasjon uten unntak.
Utfordringer
Erfaringer med det nye systemet viser tydelig at det er en del utfordringer knyttet til ordningen med formidlere.
For det første er, som tidligere nevnt, det eneste vilkåret for å bli formidler at formidleren har en plettfri vandel. Tidligere ble det avholdt forholdsvis vanskelige agenteksamener laget av FIFA, sammen med et krav om å betale en agentavgift til NFF på 15 000,- per år. Endringen kan ha medført at flere personer som ikke nødvendigvis har riktig kompetanse, representerer klubber og spillere ved overganger og kontraktsigneringer. Dårlig rådgivning kan gå utover klubber og spillere. Dersom en spiller binder seg til en formidler i to år kan det være vanskelig å komme ut av kontrakten, og det å ha en lite egnet formidler i to år kan være ødeleggende for en spillers karriere.
For det andre, noe som for øvrig er en annen side av den kraftige økningen av antall formidlere, er at denne økningen kan medføre flere tvister mellom formidlere, der tvistetemaet er hvem som har gyldig representasjonskontrakt med spiller eller klubb. Under den tidligere ordningen, med færre enn 30 agenter, var dette forholdsvis oversiktlig, men med mange flere aktører i markedet kan vi få en økning i saker der flere formidlere hevder å representere samme spiller.
Fremover
Det er åpenbart at det nye reglementet har hatt noen startproblemer som FIFA må løse. Spesielt agentforeninger har gitt klart uttrykk for at det må endringer til, og det kan være at det vil fremtvinges endringer som følge av rettslige prosesser. FIFA har signalisert at de vil erstatte dagens ordning med formidlere med et nytt regelverk, som i stor grad vil basere seg på det tidligere agentregelverket.
Denne artikkelen er skrevet av Espen Auberg, som i tillegg til å være advokat er fotballagent.
Comments