• Espen Auberg

Behandling av saker for idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (CAS)

Oppdatert: jan. 12

Idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport, CAS) er en voldgiftsdomstol som har kompetanse til å avgjøre idrettsrelaterte tvister. CAS ble opprettet av Den Internasjonale Olympiske Komité (IOK) i 1983 og har hovedkvarter i Lausanne i Sveits, i tillegg til avdelingskontorer i New York og Sydney. Ved større idrettsarrangementer, som olympiske leker og VM og EM i fotball, opprettes det ad hoc-kontorer som behandler brudd på bestemmelser i det aktuelle idrettsarrangementet. Siden den første saken ble behandlet av CAS i 1986 har det vært en stor økning av saker de siste årene, og i 2020 ble det behandlet rekordmange saker, ca. 900[1]. Rammene for CAS’ kompetanse, samt bestemmelser om prosedyrer, frister mv. er regulert i CAS-koden.


Kompetanse

CAS er delt opp i to avdelinger. ”The Ordinary Arbitration Division” behandler saker som tas inn til behandling i CAS og hvor CAS opererer som første instans. ”The Appeals Arbitration Division” er en ankedomstol som behandler anker over avgjørelser avsagt av andre idrettslige domsorganer. Det gjelder ulike regelsett for de to avdelingene.


Ved behandling av alminnelige idrettsrelaterte tvister med utspring i en kontrakt, f.eks. knyttet til sponsorkontrakter eller medierettigheter, er det en forutsetning for at CAS kan behandle disse sakene er at partene har avtalt at CAS skal ha kompetanse til å avgjøre tvisten, enten gjennom en forhåndsavtale, typisk en avtaleklausul, eller at det avtales etter at det har oppstått en tvist. Disse sakene følger normale voldgiftsprosesser. CAS vil også være ankeinstans i saker som har blitt behandlet av andre organer i tidligere domsinstanser. Dette kan både være disiplinærforføyninger i form av sanksjoner eller straff ilagt av internasjonale særforbund som følge av brudd på idrettens bestemmelser, og tvister som har blitt behandlet av et domsorgan innen idretten i tidligere instans. Det er to forutsetninger for at CAS kan behandle disse sakene. For det første må vedtektene eller bestemmelsene til den idrettsorganisasjonen det gjelder, f.eks. FIFA eller UEFA, anerkjenne CAS som ankeinstans for sakstypen det gjelder. For det andre må alle andre interne prosesser være utprøvd. I dette ligger at dersom idrettsorganisasjonen f.eks. har etablert en egen ankeinstans, så kan ikke saken ankes direkte fra førsteinstans i idrettsorganisasjonen til CAS. Det er først når idrettsorganisasjonens ankeinstans har fattet en beslutning at denne beslutningen kan ankes til CAS.


Prosess

Partene i en sak kan i utgangspunktet velge fritt fra en liste med i underkant av 400 personer, oppnevnt av CAS-styret på bakgrunn av sin spesialkompetanse innen idrettsjus eller internasjonal voldgiftsrett. Over halvparten av sakene for CAS omhandler fotball, og CAS har av den grunn opprettet en egen liste over voldgiftsdommere med kompetanse innen fotballjus. Voldgiftsdommerne i den enkelte sak må være uavhengige, og kan ikke ha noen kobling til partene eller tidligere ha vært involvert i tvisten.


Saksgangen i tvister der CAS er avtalt voldgiftsdomstol i første instans skiller seg fra saksgangen der CAS opererer som en ankedomstol.


CAS som førsteinstans voldgiftsdomstol, CAS-koden R38 flg

Der CAS opererer som en alminnelig voldgiftsdomstol i idrettsrelaterte tvister, er saksgangen svært lik kommersiell voldgift, og begynner ved at en av partene begjærer voldgift. Den andre parten vil da få anledning til å gi et tilsvar, før begge parter gis anledning til ytterligere ett prosesskrift. Krav om ytterligere prosesskrift avgjøres av voldgiftsdomstolens leder. Det vil oppnevnes en eller tre voldgiftsdommere i en sak, avhengig av partenes ønsker. Er partene ikke enige om antall dommere, kan dette fastsettes av CAS. Hvordan oppnevningen skal skje kan partene enes om. Dersom de ikke kommer til enighet og det skal oppnevnes én dommer, vil CAS gi partene en frist på å komme til enighet om hvilken dommer fra listen over CAS-dommere som skal oppnevnes. Kommer de ikke til enighet vil dommeren oppnevnes av CAS. Dersom det skal oppnevnes tre dommere, oppnevner hver av partene én dommer hver, mens voldgiftsdomstolens leder oppnevnes av de to oppnevnte dommerne.


Etter at partene har avsluttet den skriftlige behandlingen vil det normalt avholdes en muntlig behandling i CAS’ lokaler, der partene får anledning til å gå gjennom sakens bevis, samt til å føre vitner. Panelet vil i utgangspunktet avgjøre tvisten ut fra lovverket som velges av partene, eventuelt ut fra sveitsisk lovgivning og idrettsjuridiske prinsipper (lex sportiva). Panelet vil normalt legge stor vekt på sammenlignbar praksis fra CAS, men er ikke bundet av tidligere beslutninger.


CAS som ankedomstol, CAS-koden R47 flg

Dersom vilkårene for at CAS kan fungere som en ankedomstol er tilstede, vil ankebehandling for CAS starte ved at en part fra forrige domsinstans sender CAS en ankebegjæring (statement of appeal), og betaler et administrasjonsgebyr på 1 000 sveitsiske francs. CAS-koden R48 stiller visse vilkår til hva ankebegjæringen skal inneholde. Bl.a. skal det i ankebegjæringen angis hvilken voldgiftsdommer, fra CAS’ liste over voldgiftsdommere, parten ønsker å nominere. For nærmere om prosessen med å oppnevne voldgiftsdommere, se her. Dersom organet som har avsagt beslutningen det ankes over ikke har angitt en ankefrist, er ankefristen 21 dager fra avgjørelsen ble mottatt. Det er viktig å merke seg at mange organer opererer med andre ankefrister. F.eks. vil avgjørelser avsagt av UEFAs organer ha en ankefrist på ti dager, i henhold til UEFAs vedtekter. Normalt vil det oppnevnes tre voldgiftsdommer i en sak, der hver av partene oppnevner én dommer hver, mens CAS’ sekretariat oppnevner voldgiftsdomstolens leder. Partene kan også avtale at det kun skal oppnevnes én dommer, typisk i saker der det er viktig å holde kostnadene lave. Også CAS kan vedta at en sak skal settes med én dommer. Innen ti dager etter at ankefristen utløp må den ankende parten sende et prosesskrift (appeal brief) der sakens faktiske og juridiske sider gjennomgås. I dette skrivet bør sakens dokumenter og bevis vedlegges.


CAS’ administrasjon vil undersøke om vilkårene for anke er tilstede, og deretter sende anken til ankemotparten, som vil få en frist på 20 dager til å inngi tilsvar. Normalt vil den skriftlige behandlingen av saken avsluttes etter inngitt tilsvar, men partene kan enes om at de skal gis anledning til å supplere med ytterligere anførsler og bevis. Også voldgiftsdomstolens leder kan fatte en beslutning om dette. Normalt vil det avholdes en muntlig forhandling i CAS’ lokaler i Lausanne, men panelet kan beslutte at sakens skal avgjøres på bakgrunn av sakens skriftlige dokumenter. Panelet kan videre beslutte at bevis som ikke har blitt presentert av partene for tidligere instanser, skal utelates fra saken. Voldgiftspanelet vil kunne prøve om tidligere domsinstanser har vurdert sakens faktiske og juridiske sider rett. Panelet kan fatte en endelig beslutning eller oppheve beslutningen og henvise saken tilbake til forrige instans.


Panelet vil ta stilling til hvilket lovverk som skal legges til grunn for vurdering av tvisten. Normalt vil en tvist avgjøres ut fra idrettens eget regelverk, herunder de idrettsjuridiske prinsippene (lex sportiva) som er lagt til grunn av bl.a. CAS i en rekke saker. Også nasjonal og sveitsisk lovgivning kan få betydning. CAS er ikke bundet av tidligere beslutninger, men vil normalt legge stor vekt på sammenlignbar praksis fra CAS.


Kostnader for behandling av saker for CAS

Kostnadene for CAS vil være avhengig av sakens type og omfang. Der CAS fungerer som en ankedomstol i disiplinærsaker, er partenes kostnader i henhold til CAS-koden R65 flg. begrenset til partenes sakskostnader, samt at den ankende parten må betale en avgift på 1 000 sveitsiske francs. Partene dekker som utgangspunkt egne sakskostnader, men CAS kan pålegge den tapende parten å dekke hele eller deler av motpartens sakskostnader.


I alminnelige voldgiftstvister, både der CAS er voldgiftsdomstol i første instans, og der CAS er ankedomstol, vil sakskostnadene være noe høyere, jf. CAS-koden R64 flg. I tillegg til partenes sakskostnader, vil partene også være ansvarlige for utgifter til voldgiftsdomstolen. For det første vil partene være ansvarlige for administrative kostnader, som beregnes ut fra tvistesummens størrelse, og varierer mellom 2 000 – 25 000 sveitsiske francs. For det andre vil partene være ansvarlige for voldgiftsdommernes honorar og reiseutgifter. Honoraret beregnes ut fra tiden voldgiftsdommerne bruker på saken, der timeprisen er avhengig av tvistesummen. Timeprisen varierer mellom 300 – 500 sveitsiske francs. Også i alminnelige voldgiftstvister dekker partene i utgangspunktet egne sakskostnader, men CAS kan pålegge den tapende parten å dekke hele eller deler av motpartens sakskostnader.


CAS’ beslutninger

Beslutninger fra CAS, både ankebeslutninger og beslutninger i ordinære voldgiftstvister, er skriftlige, og sendes partene. Beslutninger fra CAS er endelige, men kan i enkelte tilfeller overprøves av sveitsiske domstoler. Etter sveitsisk lov vil sveitsiske domstoler kun overprøve en beslutning fra CAS dersom sentrale prosessuelle forutsetninger ikke er oppfylt, dersom beslutningen kan være i strid med nasjonal lovgivning, eller dersom partene ikke har fått tilstrekkelig anledning til å uttale seg i anledning saken.


[1] https://www.tas-cas.org/fileadmin/user_upload/CAS_Bulletin_2020_2.pdf

Siste innlegg

Se alle

Praktisk tvisteløsning

I korthet vil det foreligge en tvist dersom det har oppstått uenighet mellom to eller flere parter som de ikke klarer å løse.

logo.png