• Espen Auberg

Tvisteløsning i idretten

Oppdatert: juni 15

Innledning

Nasjonalt og internasjonalt er idretten gitt en stor grad av autonomi, noe som innebærer at så lenge idretten holder seg innenfor visse rammer, er det lagt opp til at idretten selv kan beslutte hvilke regler som skal gjelde innenfor idretten, og opprette ordninger som behandler brudd på idrettens regelverk, og tvister innenfor idretten. Idrettsrelaterte tvister med utspring i en kontrakt, f.eks. knyttet til spillerkontrakter, sponsorkontrakter eller medierettigheter, vil kunne behandles av idrettens ulike voldgiftsdomstoler. En forutsetning for at idrettens voldgiftsdomstoler skal kunne behandle disse sakene er at partene har avtalt at tvisten skal avgjøres ved voldgift, enten gjennom en forhåndsavtale, typisk en avtaleklausul, eller at det avtales etter at det har oppstått en tvist.

Nærmere om voldgift

Voldgift er en alternativ tvisteløsningsordning som innebærer at partene avtaler at tredjemann skal avgjøre rettstvisten med endelig virkning. Rammene for voldgift er i hovedsak regulert i voldgiftsloven. De alminnelige domstoler har kun kompetanse i tvister som hører under voldgift så langt loven selv gir hjemmel for det. En voldgiftsdom kan bare settes til side som ugyldig av domstolene gjennom et søksmål.


Det er flere grunner til at voldgift foretrekkes fremfor alminnelig domstolsbehandling. For det første kan partene selv påvirke rettens sammensetning, ved at partene har mulighet til å besette retten med personer med særlige faglige kvalifikasjoner. Innenfor idrettens område innebærer dette at man kan bli dømt av personer som har spesialkompetanse innen idrett og idrettsjus, og ikke kun juridisk bakgrunn.


Videre vil voldgift kunne bidra til en raskere behandling sammenlignet med en behandling for de ordinære domstolene. Også kostnadene ved voldgiftsbehandling vil i de fleste sakene være lavere sammenlignet med ordinær domstolsbehandling.

Fotballens voldgiftsdomstol

I Norge er det kun Norges Fotballforbund som etablert en egen voldgiftsordning. Hverken Norges Idrettsforbund eller andre særforbund har tilsvarende ordninger. Gjennom fotballens voldgiftsdomstol er det lagt til rette for at tvister som omhandler fotball kan avgjøres av fotballens voldgiftsordning. Voldgiftsordningen skal benyttes ved «tvister om avtaler innen organisasjonen» og «tvister om gyldighet og forståelse av vedtak og beslutninger fattet av klubb, krets eller forbundets organer for øvrig, i den utstrekning det etter norsk rett er adgang til domstolsbehandling.» jf. NFF lov § 13-1 fjerde ledd. Avgjørelser i Fotballens voldgiftsordning kan ikke påankes, jf. NFF lov § 13-13.

Definisjonen av hvilke saker som kan avgjøres av fotballens voldgiftsdomstol er vid. Typiske saker som behandles av fotballens voldgiftsdomstol er tvister mellom klubber om overganger og kompensasjon for trening og utdanning, tvister mellom spillere og agenter/formidlere, tvister mellom trenere og klubber, og tvister mellom spillere og klubber.


For profesjonelle fotballspillere gir standardkontrakten anvisning på at tvister med utspring i kontrakten skal løses innen idrettens organer. I standardkontraktens punkt 4.1 er det fastslått at spilleren plikter å rette seg etter statutter, regler, retningslinjer og avgjørelser utarbeidet og fattet av FIFA, UEFA, NIF og NFF, mens det i punkt 8 er fastslått at tvister om avtalens innhold skal så langt det er mulig løses med endelig virkning innen idrettens organer. Gjennom standardavtalen vil spiller og klubb i utgangspunktet ha avtalt at en eventuell fremtidig tvist skal løses for organisasjonens egen voldgiftsdomstol. Derimot setter arbeidsmiljøloven (aml) visse begrensninger på gyldigheten av en slik avtale, da det etter aml. § 15-16 kun kan forhåndsavtales at tvister etter loven skal avgjøres ved voldgift for virksomhetens øverste leder. Nettopp dette var temaet i en tvist mellom FC Lyn og John Obi Mikel i 2006 (LB 2006 s. 50344), da lagmannsretten kom til at Mikel ikke var bundet av en forhåndsavtale om voldgift. Da loven ikke kan fravikes til ugunst for arbeidstaker, innebærer det at en arbeidstaker kan kreve at en tvist om arbeidsforholdet skal avgjøres av de ordinære domstolene. Derimot kan klubb og spiller, etter at tvisten er oppstått, avtale at tvisten skal avgjøres av fotballens voldgiftsdomstol.

Internasjonale domsorganer innen idretten

DRC (Dispute Resolution Chamber)

Det internasjonale fotballforbundet, FIFA, er en medlemsorganisasjon for verdens fotballforbund, herunder Norges Fotballforbund. De nasjonale forbundene er bundet av FIFAs regelverk. De aller fleste tvister knyttet til FIFAs regelverk tar utgangspunkt i FIFAs overgangsreglement, Regulation on the Status and Transfer of Players (RSTP). Tvister med utgangspunkt i RSTP avgjøres av FIFAs Dispute Resolution Chamber (DRC). DRC består av 24 faste dommere oppnevnt av FIFAs styre, hvorav 12 som er oppnevnt av representanter for spillerne, og 12 som er oppnevnt av representanter for klubbene.

DRC har adgang til å vurdere tvister mellom spiller og klubb av en internasjonal dimensjon, som i praksis innebærer bl.a. alle kontrakttvister mellom norske klubber og utenlandske spillere.

Enhver beslutning vedtatt av DRC er underlagt ankerett til CAS, jf. Art 63 i FIFAs statutter.

Court of Arbitration for Sports (CAS)

Idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport, CAS) har kompetanse til bl.a. å avgjøre idrettsrelaterte tvister. CAS ble opprettet av den Internasjonale Olympiske Komité i 1983 og har hovedkvarter i Lausanne i Sveits. Siden den første saken ble behandlet av CAS i 1986 har det vært en stor økning av saker de siste årene, og i 2016-18 ble det behandlet i underkant av 600 saker per år. Rammene for CAS’ kompetanse, samt bestemmelser om prosedyrer, frister mv. er regulert i CAS-koden.


For nærmere om behandling av saker for CAS, se her.

De alminnelige domstolene

Som det fremgår over, vil idrettslige tvister kunne avgjøres av idrettens voldgiftsdomstoler. Det innebærer ikke at de alminnelige domstolene er avskåret fra å prøve tvistene. Prøvelsesadgangen vil dog være begrenset. De alminnelige domstolene er i utgangspunktet avskåret fra å behandle saker hvor det foreligger en voldgiftsavgjørelse, jf. voldgiftsloven § 7. Videre vil det kunne være begrensninger i særlovgivningen mht. adgangen til å forhåndsavtale at en tvist skal avgjøres ved voldgift, f.eks. tvister mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.


Utenrettslig mekling

Mange tvister innen idretten vil være egnet for å løse gjennom utenrettslig mekling, ved bruk av en uavhengig og sertifisert mekler. Gjennom utenrettslig mekling vil partene, i motsetning til en prosess for domstoler eller voldgiftsdomstoler, ha som mål å få løst tvisten på en måte som er hensiktsmessig for alle de involverte partene. Mens en beslutning fra en domstol eller voldgiftsdomstol kun vil være gunstig for den parten som vinner, vil mekleren fokusere på en løsning som alle parter er tjent med og som søker å tilfredsstille partenes behov.


Mekling innen idrettsrelaterte tvister vil være spesielt gunstig i tvister der involverte parter vil ha fordel av å ha et forhold selv etter at tvisten er løst. Mange idrettsrelaterte tvister involverer klubber og idrettsutøvere som har hatt en relasjon i lang tid, og som vil fortsette å møtes regelmessig også etter at tvisten er avgjort. Videre vil idrettsrelaterte tvister der kravet er relativt beskjedent i forhold til kostnadene ved en domstol eller voldgiftsbehandling være egnet for mekling.

Siste innlegg

Se alle

Mekling

Utenrettslig mekling er et rimeligere, raskere og mindre risikofylt alternativ til domstolsbehandling.